Og hva er bærekraft i kaffeindustrien? Er rettferdig kaffe mer rettferdig enn annen kaffe?
Kaffeindustrien florerer av bærekraft. Likevel er den mer urettferdig enn noensinne, og utfordringene store. Hva er egentlig bærekraftig kaffe?
Kaffeindustrien, bygget på arv fra imperialismen, og godt krydret med det beste (eller verste, om du vil) fra kapitalismen, framstår i dag som et symbol på globale ulikheter. Bonden sitter igjen med rundt 5% av verdien av et produkt som stort sett nytes av privilegerte i vestlige land. I Øst-Timor er gjennomsnittsinntekten til en kaffebonde rundt 3000 kroner (i året ja), noe som gjør husholdningen helt avhengig av egen matproduksjon for å i det hele tatt overleve. Og det får store konsekvenser: Rundt hvert andre barn som vokser opp i landet er kritisk underernært.
Globalt lever en fjerdedel av alle småskala kaffebønder i ekstrem fattigdom. Fairtrade skrev selv dette for ikke lenge siden:
The fact that farmers cannot make a living in coffee is a tragic commentary for the industry and a huge risk for the future of the global coffee sector as a whole
Monika Firl, Senior Manager for Coffee at Fairtrade International
Legger man utviklingen de siste 50 årene til grunn ser ikke fremtiden lys ut. I 1970 fikk bonden rundt 30% av verdien i hele verdikjeden og produksjonslandet over 50%. I dag er ofte mindre enn 10% av verdien igjen i produksjonslandet. Prisen for kaffe har siden 1970 stått omtrent stille. Til sammenligning har gjennomsnittslønna i Norge tidoblet seg i samme periode.
Oppå det hele trues flere og flere kaffebønder av klimaendringer: Ekstremvær og varmere klima gjør forutsetningene for et bra inntektsgrunnlag utfordrende for mange. I Øst-Timor ble avlingene nærmest halvert i 2022 grunnet mye regn. Og i motsetning til norske bønder, så har ikke disse kaffebøndene en velferdsstat i ryggen som dekker kostnadstapet.
En regnskur under et intervju med en bondeleder i Øst-Timor i 2023
Bærekraftige sertifiseringer
Industriens svar på disse utfordringene har i mange år vært bærekraftssertifiseringer. Fairtrade, Rainforest Alliance og økologisk sertifisert kaffe, for å nevne et par. Kort fortalt fungerer disse sertifiseringene slik at en bonde tilpasser sine produksjonsmetoder etter en gitt standard, mot at han eller hun får en monetær belønning. Haken med disse standardene er derimot at de sjelden har en nevneverdig positiv effekt.
Den store majoriteten av uavhengig forskning på bærekraftsstandarder viser at de i svært liten grad bedrer sosiale forhold eller økonomiske forhold. Potensialet innenfor miljømessige forbedringer er større, hvor eksempelvis økologisk produksjon kan ha en rekke fordeler.
Hva gjør at disse standardene ikke fungerer bedre? Årsakene er mange, men under følger noen:
Høye alternativkostnader. Kaffeindustrien – og andre råvareindustrier – sliter med lave priser. Selv om Fairtrade garanterer en minstepris, er denne så lav, at de aller fleste bønder ville ha tjent bedre om de brukte tiden sin på noe annet. Hvis det å etterkomme en standard krever investeringer i form av tid eller penger, tid som ellers ville ha blitt brukt på annet arbeid, kan bønder risikere å gå i minus.
A lot of farmers had businesses: Kiosks, selling vegetables, transportation. When the intervention (relationship coffee) took place, farmers started to focus more on coffee and rehabilitation. We got information on practices and motivation. [What happened to the total income?] Income before was higher. Income from coffee is only once a year. Off-farm income is both more stable and higher. Farmers liked their old business life, but they would also like to take care of their culture and heritage.
Lokalt ansatt i en relasjonskaffebedrift (ikke vedkommende på bildet)
VISSTE DU AT?
En kaffebonde i Øst-Timor tjener i snitt mellom 2000 og 3000 kroner i året på sin kaffeproduksjon
Strukturelle forhold > sertifiseringer. Verden er ikke et laboratorium, og selv om noe fungerer i landsby A, er det langt fra sikkert at det fungerer i landsby B. Kaffe produserer og prosesseres på tvers av verdensdeler, styresett og kulturer, og handles i verdikjeder med enorme maktforskjeller. Sertifiseringer evner i liten grad å tilpasse seg lokale institusjonelle forhold, eller å endre globale strukturer som lever videre fra kolonitiden.
Certification schemes are not introduced upon a black canvas. They overlay complex sets of social, economic, cultural, and political institutions, and the varied impacts reported in the literature primarily reflect these pre-existing institutional settings.
Bray and Neilson (2017) i Reviewing the impacts of coffee certification programmes on smallholder livelihoods
I Øst-Timor er lokale forhold helt avgjørende for hvorvidt Fairtrade-sertifiserte bønder får en høyere inntekt. Forskningen jeg har gjort tyder eksempelvis på at størrelsen på kooperativet er en avgjørende faktor for hvorvidt bønder faktisk får en minimumspris for kaffen sin.
VISSTE DU AT?
I Øst-Timor fungerer det slik at bonden aldri er garantert en minimumspris, men får heller en pris basert på lokal priskonkurranse mellom kjøpere, hvorav kooperativet er én. Pengene kooperativet tjener kommer sjelden medlemmene til gode, og kun 25% av de fire kronene kooperativet mottar per kilo kaffe fra Fairtrade går tilbake til lokalsamfunnet. (Det kan følgelig fungere noe ulikt i andre lokasjoner).
Høye sertifiseringskostnader. Å være sertifisert er ikke gratis. Det koster penger å både søke og å beholde en sertifisering, noe mange mindre kooperativer eller grupper med bønder ikke har råd til. I Øst-Timor er all kaffeproduksjon økologisk, både som følge av mangel på økonomisk handlerom til å kjøpe kunstgjødsel, men også grunnet deres religiøse overbevisninger. Likevel er kun en svært liten andel av kaffen sertifisert økologisk, simpelthen fordi sertifiseringen er for dyr.
Timoresere flest er animister – en tro om at naturen har en sjel. Derfor er det utenkelig for dem å bruke kunstig gjødsel eller sprøytemidler, selv om det vil øke produksjonen.
Green washing? En rekke akademikere mener bærekraftsstandarder innen kaffe må forstås som en form for grønnvasking eller ‘social washing’. Disse kritikerne mener at sertifiseringer:
I stor grad brukes av store selskaper for å redusere risiko, og bedre forhandlingskort i møte med produsenter.
Er en måte for selskaper å øke overskuddet på. Høyere pris til kunden og lavere kostnader gjennom eksempelvis langvarige avtaler med produsenter.
Er en måte for selskaper å etterkomme en forventning fra samfunnet om å drive bærekraftig —> bærekraftsstrategi handler om markedsføring/posisjonering framfor å bedre faktiske forhold
Først og fremst er myntet på hva konsumenter ønsker å se, og ikke på hva bonden eller lokalsamfunnet trenger.
The gradual mainstreaming of sustainability that underpins green capitalism has been driven by cost-cutting and eco-efficiency efforts which provide corporations with a ‘business case’ for applying environmental improvements.
Stefano Ponte i We must move beyond ‘green capitalism’
Hva med relasjonskaffe?
Har relasjonskaffe – kaffe handlet direkte fra en bonde eller et kooperativ – en positiv effekt? Forskningen på dette feltet er marginal, men foreløpige studier finner også her få tegn til store positive endringer hva gjelder sosiale og økonomiske forhold. En utfordring i relasjonskaffe er at ressurssterke bønder med store gårder lettere får tilgang til slike muligheter enn marginaliserte småskala bønder.
Mange ‘relasjoner’ i slike verdikjeder er også drevet gjennom lokale agenter, som på ekte Tinder-vis setter kaffebønder opp med kjøpere, og hvor da kjøperne har lite faktisk innsikt i forholdene i produksjonslandet. Relasjonskaffe domineres også av spesialkaffe, hvor både prisen og innsatsen for å produsere kaffen er betydelig høyere. I hvilken grad den høye prisen bonden får reflekterer merarbeidet er derimot usikkert.
Tim Wendelboe oppsummerer relasjonskaffe / spesialkaffe-industrien på denne måten:
Den lille ‘not’ / ‘nuts’-tabben er på KI sin kappe
Håpløst?
Litt, kanskje. Det skal selvsagt understrekes at det finnes både Fairtrade- og relasjonsbaserte prosjekter som har en stor innvirkning på enkeltbønder, og som gjør en forskjell. Utfordringen er at de er i et klart mindretall. Vi håper at Konfiansa kan være en aktør som baner vei for en ny måte å tenke kaffe på. Gjennom sterk lokal tilstedeværelse, og en kort, effektiv og åpen verdikjede ønsker vi å vise at kaffeindustriens skjevheter kan gjøres noe med.
Bermudez, S., Voora, V., & Larrea, C. (2022) Global Market Report: Coffee prices and sustainability. IISD and SSI. Retrieved 20 February 2023 from https://www.iisd.org/publications/report/2022-global-market-report-coffee
Bondevik, B. (2023). The power of coffee: A study of livelihoods and value chains in Timor-Leste. Master thesis, Copenhagen Busienss School.
Bray, J. G., & Neilson, J. (2017). Reviewing the impacts of coffee certification programmes on smallholder livelihoods. International Journal of Biodiversity Science, Ecosystems Services & Management, 13(1), 216–232. https://doi.org/10.1080/21513732.2017.1316520
Edelmann, H., Quiñones-Ruiz, X. F., & Penker, M. (2022). How close do you like your coffee? – Examining proximity and its effects in relationship coffee models. Journal of Rural Studies, 91, 24–33. https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2022.02.007
Giovannucci, D. & Potts, J. (2008). Seeking Sustainability: COSA preliminary analysis of sustainability initiatives in the coffee sector. MPRA Paper 13401, University Library of Munich, Germany.
Grabs, J. (2020a). Selling sustainability short? The private governance of labor and the environment in the coffee sector. Cambridge University Press.
Grabs, J., & Ponte, S. (2019). The evolution of power in the global coffee value chain and production network. Journal of Economic Geography, 19(4), 803–828. https://doi.org/10.1093/jeg/lbz008
Holland, E., Kjeldsen, C., & Kerndrup, S. (2016). Coordinating quality practices in Direct Trade coffee. Journal of Cultural Economy, 9(2), 186–196. https://doi.org/10.1080/17530350.2015.1069205
Khamis, S. (2015). Timor-Leste Coffee: Marketing the “Golden Prince” in Post-crisis Conditions. Food, Culture, & Society, 18(3), 481–500. https://doi.org/10.1080/15528014.2015.1043109
Ponte, S. (2019) Green Capital, Brown Environments: Business, Power and Sustainability in a World of Global Value Chains. New York (NY): Zed Books.Vicol, M., Neilson, J., Hartatri, D. F. S., & Cooper, P. (2018) Upgrading for whom? Relationship coffee, value chain interventions and rural development in Indonesia. World Development, 110, 26–37.
