Kaffens makt

Hvordan påvirker ‘bærekraftig’ kaffe bønder? Denne studien analyserer hvordan bønder påvirkes av bærekraft innen kaffeindustrien.

Jeg heter Bjørge Bondevik og er én av grunnleggerne av Konfiansa. Jeg har skrevet min masteroppgave i internasjonal business og politikk om kaffeindustrien i Øst-Timor. Les mer om hva jeg fant ut nedenfor.

Kaffe og Øst-Timor

Kaffe er, utenom noe oljeproduksjon, Øst-Timors eneste eksportnæring og et produkt essensielt i landets videre utvikling. Samtidig ligger kaffeindustrien nede med brukket rygg, og står ovenfor en rekke utfordringer.

Øst-timoresiske bønder er blant verdens mest sårbare og fattige kaffebønder. Inntekten er ikke bare lav – den er også svært ustabil og produksjonen trues i økende grad av klimaendringer. Underernæring er et stort problem i Øst-Timor, og brorparten av bønder er avhengig av lån fra lokale agenter for å overleve i løpet av året.


“Situasjonen var til og med bedre under okkupasjonen. Nå er utgiftene høye og inntektene svært lave. Til og med de som selger på markedet tjener mer enn kaffebønder nå.”

Tar man hensyn til inflasjon, har den internasjonale kaffeprisen sunket kraftig siden 70-tallet. I perioder lønner det seg ikke engang for bønder å produsere kaffe.

I forbindelse med at Fairtrade i 2023 økte deres minimumsprisen, uttalte de:

“Despite the recent spikes in global coffee prices, coffee farmers are struggling with inflation, skyrocketing production costs, and crop loss due to the effects of climate change. Many coffee farmers are abandoning their farms in search of opportunities elsewhere and young people today in coffee-growing communities struggle to see a future in coffee. The fact that farmers cannot make a living in coffee is a tragic commentary for the industry and a huge risk for the future of the global coffee sector as a whole”

Samtidig finnes det flere intiativ som prøver å bedre forholdene i industrien. Dette prosjektet har studert hvordan Fairtrade/økologisk sertifisering og relasjonskaffe (direkte handel) påvirker bønders levevilkår, og sammenlignet det med bønder i konvensjonelle verdikjeder.

Studien, som belager seg på intervju med over 60 kaffebønder og over 20 industriaktører, finner ingen signifikante forbedringer av bønders levevilkår. Det til tross for at Fairtrade og relasjonskaffe minsker makten til lokale agenter og sikrer en kortere verdikjede. Potensialet for endring er klart størst i relasjonskaffe.


Hva gjør ‘bærekraft’ i kaffeindustrien?

Får en bonde det bedre av at du kjøper Fairtrade-sertifisert kaffe? Hjelper det å kjøpe kaffe gjennom noen som påstår at den er kjøpt ‘direkte fra bonden’? Stort sett all forskning tyder på at den faktiske effekten er mange ganger lavere enn hva aktørene påstår.

I Øst-Timor kan effekten av kaffeintervensjoner oppsummeres på følgende vis:

  • Makten til lokale agenter er lavere. Disse agentene har vanligvis mye makt, og tar 20-40% av det bonden tjener i mellomlegg. Relasjonskaffe fjerner dette leddet helt, mens i sertfisert kaffe er agenten byttet ut med et kooperativ.
  • Bedre sporbarhet. Dette gjør at bønder kan få bedre betalt for høyere kvalitet. I konvensjonell kaffe er det ingen link mellom bonden og eksportøren. Kvalitetsbonuser tilfaller derfor mellommenn og ikke bonden selv.
  • I relasjonskaffe er det også rom for at bonden kan uttrykke sine behov. Siden aktører i relasjonskaffe er avhengig av bondens lojalitet, står bonden i en posisjon hvor hen kan kommunisere utfordringer og potensial til forbedringer.

Ser man kun på pris, er effekten av relasjonskaffe stor. Produserer en bonde høykvalitetskaffe tjener hen mellom 50-100% mer per kilo enn bønder som selger til konvensjonelle aktører. Priseffekten i sertifisert kaffe er mye mindre.

For relasjonskaffe (blå) fikk bonden i 2022 opp til 60 cents/kg når hen solgte hele kaffebæret, mot (i de fleste tilfeller) 35 cents/kg i det konvensjonelle markedet. Når bonden solgte tørket kaffe (da er også vekten fem ganger lavere) ga relasjonskaffe hele 3,25$/kg i 2022, mens prisen i det konvensjonelle markedet var rundt 1,75$/kg.

Priseffekten i sertifisert kaffe er betydelig lavere. Fairtrade gir samtidig et premium på 44 cent/ kg grønn bønne, men brorparten av dette går til kooperativets operasjonelle kostnader.


Men hvordan påvirker det bønders levevilkår?

Denne studien finner ingen signifikant positive effekter på bønders levevilkår som en følge av relasjonskaffe/sertifisert kaffe. Fordelt mellom menneskelig, økonomisk, sosial, natur og fysisk kapital scorer bønder tilknyttet relasjonskaffe kun marginalt bedre. Utregningen har tatt hensyn til hva den enkelte bonden opplever som viktig for ens egen livskvalitet.

Årsaker til dette er komplekse. En årsak er at hverken relasjonskaffe eller sertifisert kaffe gir bønder noe utover grunnleggende kunnskap om kaffe (‘lack of empowerment’, kan du si): Treningsprogrammer er ofte svært korte og handler i all hovedsak om å bedre kvalitet (noe som gagner eksportøren), og mange verdikjeder er helt avhengig av utenlandsk ledelse.

I Øst-Timor er det også slik at det er produktivitet som er hovedproblemet – ikke pris. Per hektar produserer en Colombiansk bonde fem ganger så mye kaffe, og en brasiliansk bonde ti ganger så mye kaffe. Enn så lenge produksjonen er lav, hjelper det lite med bedre lønn per kilo kaffe. Bedre kunnskap om dyrking kan mer enn triple produktiviteten (også innen økologisk produksjon), men til nå har ikke bønder tilknyttet relasjonskaffe/sertifisert kaffe klart å øke produktiviteten. Dette henger også sammen med at om man skal øke produktiviteten må man redusere produksjonen i 1-2 år, noe svært få bønder har råd til.

Kunnskap om økt produktivitet er også en stor utfordring, og som relasjonskaffe/sertifisert kaffe ikke har klart å takle. Årsaker til mange bønders kunnskapshull er mange, men den koloniale (og okkupasjonelle) historien til landet spiller en viktig rolle. Samtidig som timoresere har blitt tvangsflyttet og internt fordrevet (og dermed plutselig befunnet seg i et kaffeproduserende område), har kaffe også utviklet seg til å bli en del av deres kultur og identitet. Det gjør at mange fortsetter å produsere kaffe – til tross for at de ikke er nevneverdige gode til det – også i situasjoner hvor jobbmuligheter utenfor gården ville vært mer økonomisk lønnsomme.

Bærekraftige intervensjoner i den øst-timoresiske kaffesektoren må derfor ha et sterkt fokus på økt produktivitet og bedre praksiser, men viktigst av alt: De må legge til rette for at timoresere selv kan ta eierskap og styring i verdikjeden.

Presidenten i Øst-Timors kaffeorganisasjon (ACT) sa det slik:

[How much of the low productivity is due to the colonial and occupational history?]
A lot. During the colonial time, we lacked initiative and creativity. Even if we knew something was wrong, we would still do it and say it was good. And then during the occupation, our mentality got disrupted, and we lost a lot of knowledge. And when we got independence, NGOs came and gave us money and helped us without giving us ownership. We still haven’t learned. [Do you think RC interventions contribute in a positive or negative way?] I think it is good – after the independence, they ensured a market for coffee. But we need to give more power to the farmers. [What do you mean by power?] Ownership. We must prepare locals to take over and manage the structures and export. […] We should let the locals run the business, and have their own creativity. [Do you believe some of these interventions constrain Timorese creativity?] One must make a reflection if a community can take ownership. But I think it is time, it has been 20 years already (since the independence). It is not sustainable if the farmer remains dependent on these structures.

Lokale institusjoner og tradisjoner spiller også en sentral rolle – ofte viktigere enn kaffe – for bønders levevillår. Lokale eliter, pengelånere og religiøse autoriteter kan i noen lokalsamfunn, gjennom ulike strukturer, ‘fange’ deler av en bondes inntekt. Derfor er lokal tilstedeværelse en nøkkel for å sikre at økt inntekt og støtte kommer bonden til gode. Relasjonskaffe har et mye større potensial enn sertifisert kaffe til å jobbe med lokale institusjoner og sørge for at midlene tilkommer bonden.

Mens sertifiserte verdikjeder i Øst-Timor først og fremst fokuserer på å følge/imøtekomme kravene fra eksempelvis Fairtrade, har relasjonskaffe et større fokus på å utvikle lokalsamfunn. Skal dette lede til en bedring av bønders levevilkår krever det dog et økt fokus på økt produktivitet, lokale institusjoner og en forpliktelse til å utdanne mennesker og forstå utfordringene de står i. De strukturelle utfordringene i det rurale Øst-Timor er så store at et utelukkende fokus på bedre kvalitet i liten grad bidrar til bærekraftig utvikling.

Disclaimer: Dette er et masteroppgaveprosjekt. Grunnet begrensede ressurser ble bare 62 bønder og 24 industriaktører intervjuet. Dette er kun et øyeblikksstudie, og det er mange potensielle feilkilder i konklusjonene. Alle foto er tatt av forfatter.

Last ned hele oppgaven her: